TittelA liberating music therapy. A qualitative study on music therapy in the meeting with Norwegian compulsory mental healthcare
PublikasjonstypeNorske doktorgrader
År for utgivelse2020
ForfattereSeberg, AWangberg
Number of Pages342
Date Published06/2020
UniversityNorges musikkhøgskole
Thesis TypeDoctor Thesis
ISBN Nummer978-82-7853-282-9
Nøkkelordmusikkterapi, Tvungent psykisk helsevern
Sammendrag

Sammendrag

Denne studien undersøker hva musikkterapi kan være for brukere innen tvungent psykisk helsevern. Musikkterapi som en humanistisk og recovery-orientert tilnærming kan sees på som en sosialakademisk bevegelse som søker å styrke deltakerens handlemuligheter, og norske yrkesetiske retningslinjer fremhever at musikkterapeuter bør støtte opp om deltakernes selvbestemmelse. Disse verdiene utfordres når musikkterapeuten arbeider innen praksiser som fremmer ufrivillig behandling.

 

I dag er vi vitne til endringer i psykisk helsevern i Norge både når det gjelder tvungen behandling og krav om medikamentfri behandling. Samtidig er musikkterapi på vei inn for å etableres i psykisk helsevern rundt i landet. Det er viktig at musikkterapeuter besitter kunnskap om tvang og er bevisst sine holdninger når de trer inn i diskurser som historisk sett har vært preget av ulike tvangsmessige tilnærminger.

 

Tidligere forskning peker på selvbestemmelse og frihet i musikkterapi som viktige elementer i musikkterapi innen psykisk helsevern og i nærliggende praksisfelt. Tidligere forskning viser også at brukere med lite motivasjon for behandling kan ha utbytte av musikkterapi, og at musikkterapi kan oppleves som noe annet enn annen behandling. Det overordnede forskningsspørsmålet i denne studien er som følger: ‘Hva kan musikkterapi være for brukere innen tvungent psykisk helsevern?’

 

Forskeren støtter seg til et humanistisk perspektiv på musikkterapi som inkluderer tankesett fra recovery-orientert musikkterapi, ressursorientert musikkterapi og samfunnsmusikkterapi. Forskerens forståelse av holdninger og praksiser i moderne psykisk helsevern er påvirket av et postmodernisme-informert kritisk perspektiv, og særlig av Foucault sine betraktninger om diskurser; psykisk helsevern slik vi kjenner den i dag er ikke nødvendigvis et resultat av en kunnskapsbasert tilnærming, men også et resultat av styrende diskurser. Dis/ability-feltet ser ut til å gå godt sammen med både et humanistisk perspektiv på musikkterapi og en postmoderneinformert kritisk forståelse av samfunnet; dis/ability-perspektivet støtter seg også til Konvensjonen om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne som benyttes i denne studien til å peke forholdet mellom samfunnet og individets helse, og til å tydeliggjøre viktigheten av å opprettholde menneskerettigheter for mennesker med utfordringer tilknyttet psykiske helse. Tanker fra kritisk psykiatri og tanker om positive og negative friheter er også del av forskerens grunnlag for å diskutere musikkterapi i tvungent psykisk helsevern.

Studien har en kvalitativ design. Det empiriske materialet er konstruert gjennom intervjuer med syv musikkterapideltakere underlagt tvungent psykisk helsevern, og hvor deltakernes respektive musikkterapeuter var deltakende i intervjuet. Intervjuene ble transkribert og analysert tematisk.

Tre hovedtemaer ble konstruert på bakgrunn av den tematiske analysen: 1) frivillig musikkterapi, 2) motiverende musikkterapi, og 3) helsefremmende musikkterapi. Studiens deltakere anså musikkterapi som frivillig til tross for at de ellers var underlagt tvang: Deltakerne ønsket tilgang til liknende musikkaktiviteter utover terapiforløpet; de ønsket at andre får tilsvarende tilbud om musikkterapi som dem selv; og noen av deltakerne har tatt initiativ til å øke hyppigheten av musikkterapiavtaler. Noen aspekter av musikkterapi synes å gå igjen når det gjelder grunner til å delta i musikkterapi: Deltakerne har allerede et nært forhold til musikk, og de er kjent med de positive bieffektene som kan komme av musikk og deltakelse i musikkaktiviteter; med musikkterapi følger et avbrekk fra behandling, tvang, medisinering, sterile avdelinger og andre brukere; i musikkterapi er deltakerne frie til å være seg selv og til å utforske, uavhengig av musikalsk bakgrunn eller ferdighetsnivå; musikkterapi er en sosial arena for å dyrke relasjoner med både musikkterapeuten og andre deltakere. Deltakelse i musikkterapi kan påvirke bedringsprosessen på flere måter: Musikkterapi er noen ganger ansett for å være ukas høydepunkt og noe å se frem til i vanskelige perioder; musikkterapi kan hjelpe deltakerne i gang i aktivitet, og for noen av deltakerne er musikkterapi den eneste ukentlige aktiviteten de deltar i; med deltakelse i musikkterapi følger meningsfulle opplevelser og et spekter av positive følelser; deltakelse i musikkterapi kan i følge deltakerne bidra til å redusere symptomer og utfordringer innen psykisk helse, som angst og tankekjør.

Forfatteren av denne studien foreslår begrepet ‘frigjørende musikkterapi’ som svar på det innledende forskningsspørsmålet om hva musikkterapi kan være for brukere i tvungent psykisk helsevern. Beskrivelsen av hva en frigjørende musikkterapi kan være inkluderer frihetsfremmende aspekter i tre lag: 1) i musikkterapisesjonen, 2) i bedringsprosessen og 3) i samfunnet. Disse tre lagene er også diskutert i sammenheng med tre ulike nivåer av musikkterapi: 1) praksis, 2) profesjon og 3) akademisk disiplin.

Forfatteren av denne argumenterer for at musikkterapeuter innen tvungent psykisk helsevern har et ansvar for å legge til rette for opplevd frihet i musikkterapisesjonen og legge til rette for brukernes selvbestemmelse i psykisk helsevern. Som del av en akademisk disiplin bør musikkterapeuter, i følge forfatteren, motkjempe unødvendig bruk av tvang, og støtte medbestemmelse og helsefremmende strukturer, i psykisk helsevern og i kulturen for øvrig.

 

 

Abstract

This study asks what music therapy can be for service users within compulsory mental healthcare. As a humanistic and recovery-oriented approach, Norwegian music therapy may be viewed as part of a social-academic movement that aims to enhance the participants’ possibilities for action, and Norwegian work ethical guidelines stress that music therapists should support self-determination for the service user. These values, however, are challenged when working within cultures of involuntary treatment.

Today we witness changes within the mental health care in Norway regarding both compulsory treatment and the emphasis on alternatives to medications. At the same time music therapy is on its way to be established within mental healthcare across the country. It is important that music therapists are educated about coercion and aware of their attitudes when they are positioned within discourses historically characterized by different coercive measures.

Previous research on user experiences points at self-determination and freedom within music therapy as important aspects of music therapy within mental health care and in adjacent practices. Also, previous research teaches us that people with low motivation for treatment may profit from music therapy and that music therapy can be experiences as something else than other treatments. The overarching research question for this study is: ‘What can music therapy be for service users within compulsory mental healthcare?’

The researcher works through a humanistic perspective on music therapy, which includes notions from recovery-oriented music therapy, resource-oriented music therapy, and community music therapy. A postmodernism-informed critical perspective has influenced this study. Especially Foucault’s notion on discourse have impacted the author’s understanding of attitudes and practices within modern mental healthcare; the status quo of mental healthcare is not necessarily the result of a knowledge-based approach, but also a result of ruling discourses. Dis/ability-studies is a perspective that seems to go well with both the humanistic perspective on music therapy and a postmodernism-informed critical understanding of the community; this perspective also aligns with the Convention on the Rights of Persons with Disabilities that is used to point at the relationships between society and individual health, and to stress the importance of maintaining human rights for persons with mental health challenges. Notions from critical psychiatry and notions about positive and negative liberties are also part of the researcher’s foundation for discussing music therapy within compulsory mental healthcare.

The design of the study is a qualitative one. The empirical material is constructed through joint interviews in which seven music therapy participations undergoing coercive mental healthcare were interviewed together with their respective music therapists. The interviews were transcribed verbatim and analysed thematically.

Three main themes were constructed through the thematic analysis: 1) voluntary music therapy, 2) motivating music therapy, and 3) health promoting music therapy. The participants in this study tend to regard music therapy as voluntary although they are currently being treated involuntarily otherwise. They want access to similar activities beyond their therapy process, they want others to have the same access to music therapy, and some of the participants have taken the initiative to increase the frequency of music therapy appointments. Some aspects of music therapy are mentioned frequently for why people want music therapy: The participants already have a close relationship with music, and they are familiar with the potential positive by-products from music and from participating in music activities; music therapy participation comes with a break from treatment, coercion, medications, sterile wards, and other service users; in music therapy people are free to be themselves and free to explore, regardless of musical background or skill level; music therapy is a social arena for growing relationships with the therapist, as well as with peers. Participation in music therapy can affect the recovery process in several ways: music therapy is sometimes regarded the highlight of the week and is something to look forward to during a hard time; music therapy can help people to get going, and for some people music therapy is the only activity in which they participate during a regular week; music therapy participation comes with meaningful experiences and a spectrum of positive emotions; sometimes taking part in music therapy helps to reduce symptoms and mental health challenges, such as anxiety and run of thoughts.

The author of this study suggests the term ‘liberating music therapy’ as an answer to the initial research question of what music therapy can be for people within compulsory mental healthcare. In the description of what a liberating music therapy can be, attention is drawn towards freedom-enhancing perspectives on three layers: 1) within the music therapy sessions, 2) within the recovery process, and 3) within society. These three layers are also discussed in regards to three different levels of music therapy as: 1) a practice, 2) a profession, and 3) an academic discipline. The author argues that music therapists have the responsibility to enable a sense of freedom within the music therapy session, as well as to strive for self-determination within the mental healthcare-system. As part of an academic discipline, the author argues, music therapists should oppose unnecessary use of compulsory mental healthcare, and support self-determination and r ecovery-enabling structures, both in mental healthcare and in society as a whole.

URLhttps://hdl.handle.net/11250/2656101
Etikettannet
Fulltekst

Pågående prosjekt

For informasjon om pågående prosjekt kan du gå til prosjektoversikten på tvangsforskning.no